Ta nye steg ut – for å få indre forståelse.

Jeg sitter å jobber med websider og bilder, det er supert sommervær og likevel deilig å sitte inne i skyggen. Det kommer etterhvert en følelse av «uro» i meg, jeg kjenner igjen vibrasjonene og vet at noe er på gang. Denne ulogiske dragningen mot noe jeg ikke vet hva er. Det er som det pirkes borti meg og trigger meg til å bevege meg i ukjent farvann – igjen.  

Setter meg i bilen og kjører mot det bilde jeg ser i mitt indre, kommer litt på villspor. Kjører på intuisjonen og har vann i sikte. Vannvittig gøy å observere meg selv der jeg plutselig vasser  i et knallgult pollenvann. Wow så varmt vann! Det ser ikke innbydende ut, men wow så deilig. 

Varmt og deilig, men jammen litt vel varmt i solen, nydelig mai mnd men jeg er mer glad i skyggen for tiden.  Jeg kjører tilbake finner riktig vei og hiver bilen inn på parkeringsplassen på Gokstad. Vet ikke hva som møter meg, men kjenner igjen energiene av å være et sted der jeg ikke vet hvorfor.

Jeg ser noe jeg tror er en spesiell fugl, men skjønner etterhvert at jeg ser en drone. Jeg blir imponert over farten der den stuper mellom trærne.  Jeg er ikke så interessert i skip eller historien på stedet men går mot der dronen stoppet. Der er en gutt som pakker sammen og jeg rekker akkurat å si hei før han sykler videre.

Det ble invitasjonen til  en lang samtale om droner, flyvinger, space , energier og allverdens tema. Den mest naturlige samtale om alt jeg tidligere ikke «turde» å  «utlevere».  Jeg fikk innsikt i en ung manns liv og jeg fikk være et eksempel på at det er voksne mennesker som stopper opp, ser øyeblikkene og tar tiden til de gode samtaler. Vi takker begge hjertelig og det er som vi taust sier:  «jeg ser deg!»

På veien hjem igjen, sitter jeg glad og fornøyd, koser meg med å vente ved bommen, gleder meg til å se toget som farer forbi. Stopper opp ved flyskiltet og smiler over et tydelig skifte i tema rundt meg.   Sentrert midt i livet der mye skjer rundt meg, likevel glad for at jeg nyter livets øyeblikk. 

Vel hjemme  ser jeg gjennom bildene og gleder meg på egne vegne. Jeg ferdes rundt alene i ukjent miljø, samtidig som det er det mest naturlig jeg noen gang har gjort. Det er sjelden jeg vet hva dagen vil innebære, men det er nærende møter uansett hvor jeg er og går. Det er  som jeg er i sentrum av noen jeg ikke helt klarer å erindre. Men følelsen er kjent og viser meg vei. 

Jeg sitter jo daglig og skriver på min bok.  Jeg lager mine bilder og tekster om livet – og det naturlige er tydeligvis at jeg ofte blir dratt ut på reise i det ytre for å stimulere den indre forståelse. Gutten viste meg gleden over å kunne fly med begge bena på jorden, og som han sa til slutt: deilig å snakke om ulike dimensjoner med folk som har bena på jorden.