Idag begynte et nytt kapittel

Jeg har feiret min gebursdag og hatt noen fantastiske måneder her i Sandefjord – i skrivestua mi.  Det gåes nye steg og nye spennende møter som påvirker hele meg. Det er som jeg våkner til et nytt liv igjen og det gir håp for videre arbeid og samarbeid. Det er heftig å skulle lede seg selv til et healende hele, men det er verdt det og egenmotivasjonen er integrert i ryggraden mi.   Jeg lukker mitt første kapittel med boken «Sjelen Kaller» og begynte i dag et nytt år med «Sjelens Visdom».  Det brer seg en varme i meg og det er på tide å ordlegge mye av visdommen som er integrert og oppdaget i dette livet.  Jeg er og har alltid vært en lærer på ulike plan og nå skrives historien om å «være sin egen spirituelle lærer

Jeg mener at vi ikke alltid kan vente på at andre skal ordne, fikse, fortelle, forklare eller ta ansvar for andres reiser.  Det er godt  å kunne hjelpe hverandre, men jeg setter nå fokus på det jeg er best på; motivere  meg selv og andre til å finne sin indre mester. Selv om det betyr at en må gi slipp og omskrive mye av sin historie, fortalt av andre – til sin egen overbevisning.

Gjennom et prisme

Jeg var på Litteraturkveld på «Et eget rom» i Sandefjord og det var forfattere Anne Gjeitanger (Poiana Issopo) og
Gine Cornelia Pedersen som snakket om bøkene sine under tittelen gjennom et prisme.  

Jeg sitter her noen dager etterpå, skriver på boken min «Sjelen Kaller» og er innom begrepet mentor /sjaman, sjelelys og ulike dimensjoner.  Mens jeg sitter stråler solen inn i stua og bort til kontorpulten, det er regnbue stråler som skinner via prisme som henger i vinduet. Jeg opplever plutselig en kjent indre følelse og hører en stemme i det indre; gjennom et prisme, fødes et sjelelys.  Det blir dermed forklarlig at jeg nettopp lette igjenom noen gamle notater og fant noen stikkord om hvordan andre oppfattet meg i en gruppemeditasjon. Brikkene samles atter en skrivestund og jeg lar ordene komme ned på «papiret».  Og her ble resultatet idag, etter siste ukens opplevelser og gjennomgang av min egen sjelereise.

 

A universal container through which prime creator
can refract and reflect its light through the prism of the various densities.

-KA-

En strålende søndag

Jeg finner endelig tid til å gå i nye terreng og finner en bøkeskog. Jeg elsker disse trærne og nyter  det lyset som kommer gjennom disse enorme trær og store høye grener. jeg nyter nærværet av det som svinger seg mellom bladene på bakken, jeg smiler og leker med tankene i luften.  Jeg nyter  friheten til å rusle i mitt tempo, mens andre tar seg av løping og svetting. 

Ta nye steg ut – for å få indre forståelse.

Jeg sitter å jobber med websider og bilder, det er supert sommervær og likevel deilig å sitte inne i skyggen. Det kommer etterhvert en følelse av «uro» i meg, jeg kjenner igjen vibrasjonene og vet at noe er på gang. Denne ulogiske dragningen mot noe jeg ikke vet hva er. Det er som det pirkes borti meg og trigger meg til å bevege meg i ukjent farvann – igjen.  

Setter meg i bilen og kjører mot det bilde jeg ser i mitt indre, kommer litt på villspor. Kjører på intuisjonen og har vann i sikte. Vannvittig gøy å observere meg selv der jeg plutselig vasser  i et knallgult pollenvann. Wow så varmt vann! Det ser ikke innbydende ut, men wow så deilig. 

Varmt og deilig, men jammen litt vel varmt i solen, nydelig mai mnd men jeg er mer glad i skyggen for tiden.  Jeg kjører tilbake finner riktig vei og hiver bilen inn på parkeringsplassen på Gokstad. Vet ikke hva som møter meg, men kjenner igjen energiene av å være et sted der jeg ikke vet hvorfor.

Jeg ser noe jeg tror er en spesiell fugl, men skjønner etterhvert at jeg ser en drone. Jeg blir imponert over farten der den stuper mellom trærne.  Jeg er ikke så interessert i skip eller historien på stedet men går mot der dronen stoppet. Der er en gutt som pakker sammen og jeg rekker akkurat å si hei før han sykler videre.

Det ble invitasjonen til  en lang samtale om droner, flyvinger, space , energier og allverdens tema. Den mest naturlige samtale om alt jeg tidligere ikke «turde» å  «utlevere».  Jeg fikk innsikt i en ung manns liv og jeg fikk være et eksempel på at det er voksne mennesker som stopper opp, ser øyeblikkene og tar tiden til de gode samtaler. Vi takker begge hjertelig og det er som vi taust sier:  «jeg ser deg!»

På veien hjem igjen, sitter jeg glad og fornøyd, koser meg med å vente ved bommen, gleder meg til å se toget som farer forbi. Stopper opp ved flyskiltet og smiler over et tydelig skifte i tema rundt meg.   Sentrert midt i livet der mye skjer rundt meg, likevel glad for at jeg nyter livets øyeblikk. 

Vel hjemme  ser jeg gjennom bildene og gleder meg på egne vegne. Jeg ferdes rundt alene i ukjent miljø, samtidig som det er det mest naturlig jeg noen gang har gjort. Det er sjelden jeg vet hva dagen vil innebære, men det er nærende møter uansett hvor jeg er og går. Det er  som jeg er i sentrum av noen jeg ikke helt klarer å erindre. Men følelsen er kjent og viser meg vei. 

Jeg sitter jo daglig og skriver på min bok.  Jeg lager mine bilder og tekster om livet – og det naturlige er tydeligvis at jeg ofte blir dratt ut på reise i det ytre for å stimulere den indre forståelse. Gutten viste meg gleden over å kunne fly med begge bena på jorden, og som han sa til slutt: deilig å snakke om ulike dimensjoner med folk som har bena på jorden.  

 

 

 

Hverdagsmagi – naturens bekreftelser

Nytt bosted og nye stier kan vise en så mangt på denne sjelsreisen. Idag fikk jeg en følelse av å skulle gå ut på de grønne stier og bli kjent i nytt «farvann». Det er fantastisk vær og sommervarmen må jo nytes litt, selv om jeg elsker å sitte inne å skrive.  Min egen selvledelse slår inn og det er lurt å praktisere det en «predikerer». Finner frem vannflaska og fotoapp, plotter inn gps og drar på oppdagelsestur.  

Den gule løypa, med sine gule blomster, følges av ulike sommerfugler og fryder meg i det indre.  Jeg er som et barn, på jakt etter øyeblikk og finner ut hvor mye hverdagsmagi som er,  om en lar seg begeistre.

Igjen så kjenner jeg hvor mye jeg har savnet slike Walk-meditasjoner .  Når en alene går i stillhet, hører naturen og dyrelivet taler til alle cellene i min kropp. Denne naturlige gleden som sprer seg i stillhetens meditative samspill. 

 

 

 

Det er en herlig barnlig glede som bobler i det indre, jeg er en gateway ; og vips rundt neste sving ser jeg portalen ut i havet. Kan neste ikke tro at det stå I AM og omtrent mitt fødselsår, wow går ut på bryggen og finner ut at jeg har tatt opp ankeret og er på reise der naturen og livets strømninger viser vei.  

Stien går inni skogen, langs havet og fører meg kjærlig videre med sin klare stimerking. Glad for at noen tar seg tid til å lage flotte stier for de som ønsker naturlige opplevelser. Denne gleden jeg føler er helt gratis og ligger tilgjengelig overalt. Det er igjen påminnelsen over at en opplever det / der en setter fokus. 

 

 

Reisen fortsetter når jeg kommer hjem, da skrives det blogg og jeg fortsetter igjen mitt fokus på boken som skrives:  «Sjelen Kaller – en reise i selvoppdagelse.»